Om meg

Jeg heter Kurt Parkstad, bor i Lommedalen i Bærum, og har fotografert siden jeg var 15 år gammel. Kameraet har fulgt meg i flere tiår, og interessen har aldri avtatt – snarere blitt dypere. Fra starten har det vært naturen som har drevet meg, både som motiv og som kilde til undring, inspirasjon og tilstedeværelse. For meg handler fotografering om å være oppmerksom: å lytte med blikket, vente tålmodig, og fange det som skjer – ekte, ufiltrert og i sitt eget tempo.

Gjennom årene har jeg laget over 30 fotobøker, mange av dem med natur som hovedtema. Bøkene har vært min måte å samle og strukturere prosjekter på – som visuelle fortellinger i trykket form. Jeg ser dem som små reiser inn i naturens mange uttrykk: vann, skog, is, ild, horisont, himmel, refleksjoner og abstraksjoner.

En rød tråd i arbeidet mitt er en særlig fascinasjon for det abstrakte og det uventede. Jeg trekkes mot motiver som ikke umiddelbart lar seg forklare – som utfordrer blikket og krever en annen type tilstedeværelse. Her oppstår det jeg selv kaller en form for visuell undring, der det kjente glir over i det gåtefulle. Kanskje er det nettopp derfor jeg kjenner meg igjen i det psykologiske fenomenet pareidoli – tendensen til å se meningsfulle former, ansikter eller figurer i tilfeldige mønstre og strukturer. Dette "synsbedraget" er for meg ikke en feil, men snarere et kreativt rom, hvor fantasien får spillerom og nye tolkninger oppstår.

Jeg forsøker ikke å forklare bildene mine, men inviterer heller betrakteren til å stoppe opp, utforske og sanse. Naturens skjønnhet er ikke alltid storslått – ofte ligger den i detaljene, i det flyktige lyset over vannflaten, i strukturen i et isflak, i et skydekke som plutselig åpner seg. Jeg tror mange har godt av å bli minnet om det som er rett foran oss, men som vi altfor ofte overser.

Gjennom mine bilder og bøker ønsker jeg å skape rom for ro, refleksjon og undring. Ikke for å forklare naturen – men for å forsterke forbindelsen til den. Jeg håper du som ser mine arbeider kan finne noe du kjenner igjen – eller noe du ikke helt forstår, men som likevel treffer deg.